Hvit, svart, rød – Tysklands nye drakt er barnas favoritt

Man ser dem overalt nå. De hvite draktene med de svarte og røde detaljene. Tyskland. Ikke det laget som vant alt for ti år siden. Men et lag som har fått nye helter. Jamal Musiala, den unge gutten med magiske føtter. Florian Wirtz, som ser pasninger ingen andre ser. Barna elsker dem. De elsker måten de dribler på, måten de feirer på, måten de aldri gir opp på. Og de vil ha drakten deres.

Min sønn på ni år har hatt mange fotballdrakter. Haaland, Mbappé, Ronaldo. Men så oppdaget han Musiala. En video på YouTube der Musiala danser gjennom hele motstanderlaget. "Pappa, han er som en ninja," sa han. Han ville ha Tysklands drakt. Ikke med Musialas navn, men med sitt eget. "Jeg er ikke Musiala. Jeg er Leo." Vi bestilte en. Ikke en original, for prisen var for høy. Men da den kom, tok han den på med en gang. Han hadde den på skolen neste dag. Lærerne trodde det var en ny trend. Nei, det var bare Leo.

Tyskland er ikke lenger den perfekte maskinen. De har hatt noen tunge år. Men for barn spiller ikke det noen rolle. De ser Musiala som smiler når han spiller. De ser Wirtz som våger å prøve det umulige. De ser et lag som kjemper. Og når de har sin egen drakt, kjemper de også.

En mamma fra Bergen fortalte at sønnen hennes, åtte år, fikk en tysk drakt med Musialas navn. Han hadde sett et mål der Musiala rundet keeperen og la ballen i mål. "Mamma, han er så kul," sa han. Da drakten kom, tok han den på med en gang. Han danset rundt i stuen. Han ville ikke ta den av resten av dagen. Han sov i den. Han hadde den på til frokost neste morgen. "Mamma, nå er jeg Musiala," sa han.

Tysklands kvinnelandslag er også en inspirasjon. Alexandra Popp, Lena Oberdorf – de er forbilder for jenter over hele verden. De kjemper, de vinner, de reiser seg når de faller. Jenter ser dem. De vil ha den samme drakten. Ikke en rosa versjon. Den hvite med svarte og røde detaljer. Samme drakt. Samme stolthet.

En far fra Oslo kjøpte en tysk drakt til datteren sin. Hun ville ha "Oberdorf" på ryggen. Han fant en rimelig variant på nettet. Da drakten kom, tok hun den på seg og gikk til speilet. "Pappa, nå ser jeg ut som en ekte spiller," sa hun. Hun hadde den på seg under hele vinterferien.

Tyskland er i en forandringsfase. Gamle helter som Manuel Neuer og Thomas Müller har gitt seg eller er på vei ut. Nye som Musiala og Wirtz tar over. Barna som følger dem nå, vil vokse opp med dem. Om ti år vil de si: "Jeg var der da Musiala startet." Og de vil ha sin egen drakt som minne.

Når man søker etter "Tyskland drakt til barn", handler det ikke om å kjøpe det dyreste merket. Det handler om å gi barnet en følelse. En følelse av å være unik. En følelse av å være en del av noe større. Barn vokser. Drakter blir for små. De slites, de revner, de blir flekkete. Det er ikke fornuftig å bruke tusenvis av kroner hver gang. Det er ingen skam i å finne gode alternativer. Barnet blir like glad.

En mamma fra Trondheim kjøpte en tysk drakt til sønnen sin med hans eget navn. Sønnen hadde ikke bedt om den engang. Han ble helt satt ut. "Mamma, denne er min!" Han tok den på og gikk til speilet. Han så på navnet sitt på ryggen i flere minutter. Så snudde han seg og sa: "Nå er jeg klar for landslaget." Den drakten har han brukt nesten hver dag siden.

Tyskland har en lang og stolt fotballhistorie. Men for barn er det ikke historien som teller. Det er nåtiden. Musiala nå. Wirtz nå. Og deres eget navn på ryggen nå. De bærer en drøm. Og drømmen er hvit, svart og rød.

Så når barnet ditt ber om en tysk drakt – si ja. Du trenger ikke å kjøpe den dyreste. Barnet blir like glad. Kanskje gladere. For når de har den hvite drakten på seg, med sitt eget navn eller Musialas, da er de ikke lenger i Norge. Da er de i Berlin. Da er de på Olympiastadion. Da er de helter. Og i det øyeblikket spiller det ingen rolle hvor drakten kom fra. Det eneste som teller er følelsen. Og den er ekte. Den er hvit, svart og rød. Den er Tysklands. Men mest av alt er den deres.

Tags: Tyskland-drakt-til-barn